Jeg jobber med eksperimentell videokunst og narrative fiksjonsfilmer, begge laget med kinolerretet i tankene. Arbeidene mine vektlegger konsepter som vold og vårt forhold til det sett fra et vestlig perspektiv. Samtidig utforsker jeg møtet og friksjonen mellom uskyld og brutalitet.

 

Kinoen har blitt et trygt rom hvor man går for å unnslippe virkeligheten, men dette må utfordres. Filmkunsten skal ikke bare tilby trygge og kjente synspunkter hvor man kan observere vold og ondskap. I stedet skal seeren bli bevisst sitt eget forhold til grusomheten på skjermen og bli invitert til å erkjenne det.

 

Hvis publikum opplever intellektuell uavhengighet i møtet med bildene de blir presentert, er det først da som spørsmål kunstneren stiller endelig kan vurderes, føles og reflekteres over, lenge etter at rulleteksten er ferdig. Enhver kunstner har et visst ansvar for sin holdning til innholdet i verkene sine. Dette betyr at noen verk ikke bare kan være underholdning eller et bilbelte for betrakteren. I stedet har de et ansvar for å oppdatere og øke betrakterens bevissthet – på et personlig nivå – om innholdet de blir eksponert for.

 

Å tilby svar eller sannheter i film er i mange tilfeller i seg selv en voldshandling mot publikum, ettersom det vil øke avstanden mellom mennesker og opplevelsene i det levende bildet. Vi har utviklet en frykt for å ta det som skjer på skjermen på alvorlig. Dette gjelder ikke bare kunst, men også nyheter, sosiale medier, snakk og sladder. Som publikum har vi et ansvar for å reflektere over spørsmålene som film og kunst stiller. Fordi ved å la film gi ensidige svar på det som forvirrer og skremmer oss om livet, oss selv eller verden vi lever i, forkaster vi vår uavhengighet for komfort og en falsk følelse av lykksalig uvitenhet.